S02E13 - Hvordan holde huset noenlunde ryddig (når hjernen mener husarbeid er for tjenestefolk)

I forrige episode snakket jeg om motivasjon.
Denne uka skal jeg fortelle deg hvordan en seriemorder i en krimserie indirekte fikk meg til å rydde Mt. Klesvask.
Og ja, det er en absurd setning. Men bare vent.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens velkommen til amygdalaparty. Jeg heter Step og først og fremst skal jeg innrømme at dagens overskrift er noe svulstig. Fordi det å ha ryddig hus er i en ADHD-verden en motsigelse. Nesten en fantasi. Og spesielt siden det er noe jeg sliter enormt med. Altså om du med ryddig hus mener noe som enhver instagraminfluenser kunne poste i sin feed - så nei. Det får jeg ikke til. Men jeg skal komme tilbake til hvorfor jeg ikke setter meg slike hårete mål in the first place.  

Men selv om jeg ikke er perfekt med rydding, så har jeg det siste året begynt å å forstå noe. Det føles som om jeg har hatt et nøste med strikkegarn som var et fullestendig kaos. Som om en katt hadde brukt den som leke. Men nå har jeg faktisk klart å finne begynnelsen på garnet og tvinne det til et nøste igjen.  

Så, la meg starte med en historie. Denne historien handler egentlig om én ting: hvorfor hjernen min plutselig gjorde noe den hadde nektet å gjøre i flere måneder. For ikke å si år.  

Men før vi kommer i gang, vil jeg nevne at jeg holder på å lage et fellesskap for kvinner med ADHD - et sted hvor vi kan utveksle erfaringer, lære av hverandre, stille spørsmål - og ikke minst få et bedre liv med ADHD. Om du vil ha beskjed når den er klar til å lanseres, gå på amygdalaparty.no og legg igjen eposten din. Helt uforpliktende.  

Da kommer jeg til historien min nå.  

DOPAMILLA: Ta på setebeltet, dette er vilt!  

Så jeg sitter en lørdag formiddag, og jeg kjenner at jeg er sliten. Så jeg sier høyt: i dag skal jeg ikke gjøre noe.

Samboeren min er enig. Vi har begge hatt en travel uke. Vi skal gå tur med hundene – men ellers, helt rolig.

Enig.

…og likevel begynner hodet mitt å jobbe.

Jeg tenker på serien vi så kvelden før. Alex Cross.

I den episoden vi så hadde en ganske ubehagelig karakter en spilleliste han spilte mens han drepte folk…

Og én av sangene var: The Lion Sleeps Tonight. 

DOPAMILLA: Å Ja, den. Jeg vet hva som skjedde. 

Ja Dopamilla, du tipper antakelig riktig. Det er en av de sangene som er fryktelig enkelt å bli opphengt i. Da snakker jeg om type "Jeg må spille denne sangen 27 ganger for å få den ut av systemet". På repeat selvsagt.  

Så der sitter jeg, har laget meg kaffe, klar med ny bok jeg skal begynne å lese. Men så skal jeg bare .. bare høre denne sangen, ikke sant.  

Og mens jeg slo den på, reiste jeg meg for å rydde noen tomme glass av bordet, det var greit å ha bordet ryddig mens jeg slapper av, ikke sant. Og når jeg reiser meg i rytmen til sangen, danser jeg til kjøkkenet. Når jeg er på kjøkkenet, setter jeg glassen i oppvaskmaskinen. Og når jeg gjør det, ser jeg at det står mer oppvask på benken og setter den inn. Setter på oppvaskmaskinen. Og når jeg står der og danser mens jeg setter tabletten inn og trykker knappen, kom jeg til å tenke på at jeg har en klesvask i vaskemaskinen. Og når jeg var der nede - fordi vaskerommet er i kjelleren, så tok jeg med meg de tørkede klærne opp. Og når jeg kom opp, så jeg den kleshaugen som pleier å ligge på gjesterommet.  

DOPAMILLA: Du mener Mt. Klesvask, ja? Nesten like høy som Mt. Everest?  

Ja, den. Den er den stooooore plagen min, er det noe jeg skal trekke fram som det som jeg sliter mest med, så er det nettopp klesvask. De klærne vil rett og slett ikke hoppe i skapet selv. Så det oppstår Mt. Klesvask på gjesterommet vårt med jevne mellomrom. Den har en tendens til å heller å øke enn bli mindre.  

DOPAMILLA: Ja, breene smelter, fjell bli lavere, men ikke hos deg? 

Nei, ikke hos oss. Og så, mens jeg fortsatt spiller Lion king på repeat ikke bare begynner jeg å rydde klærne på plass. Neida.  

En time senere - røflig 20 eller 25 avspillinger av Lions king senere og hold deg fast - min stadig økende syng-a-long med denne var Mt. Klesvask borte. Jeg ryddet alt som har ligget der i flere måneder på en time. 

EN TIME!! 

DOPAMILLA: Riktignok med varige men, går jeg utifra? 

Ja, for samboeren min. Han har nemlig jobbet innen musikkbransjen i mange år og kan dermed høre hvor falsk jeg synger. Så hva gjør å høre Lion king på repeat 25 ganger ekstremt falskt og veldig høyt vet jeg ikke. Vi får se.  

DOPAMILLA: Han har vel forsikring? 

Ja, det har han.  

OK… men hva var det egentlig som skjedde her?? 

Mens jeg danset rundt og puttet klær i skuffer og skap, har jeg hatt en åpenbaring. Du husker fra forrige episode hva jeg sa om motivasjon?  

At vårt fly trenger av og til et tankfly for å fylle på energien vår?  

Hva tenker du skjedde her?  

Jepp, den sangen som gjorde at jeg fikk rytmen i kroppen og begynte å gjøre ting, den startet motoren min. Syngingen bidro også slik at dette var gøy! Og mens jeg har gøy med å forpeste nabolaget med falsk sang og dans som heldigvis ingen ser, så rydder jeg fader meg halve huset. Jeg er jo i bevegelse uansett, så jeg får vel brukt det til noe, ikke sant? 

DOPAMILLA: Ikke verst, det må jeg si.  

Ja, så la oss snakke om ryddige hus. Og jeg må stoppe med en gang der. Fordi det er en viktig ting her.

Superviktig, egentlig. Jeg vet ikke hva du legger i begrepet ryddig hus. Å ha et ryddig hus kan være alt fra å se på instagrambilder til brettekanter som hadde blitt godkjent i militæret.  

Men her må vi huske en ting - om du allerede er en som sliter med å rydde og holde huset ryddig, hvorfor skal du ha Marie Kondo som mål? Det finnes ingen ryddepoliti som kommer hjem til deg og fengsler deg for at du ikke har brettekanter på klærne i skapet.  

DOPAMILLA: Vel, men det finnes noen familiemedlemmer som er flinke å påpeke slike ting, da.  

Ja, det kan så være. Jeg vet det selv, jeg har vokst opp med en mor som brukte "Step, du burde" som en samtalestarter. Tro meg. I sånne tilfeller handler det om grenser. Jeg skal forklare det om litt.  

Det å rydde handler i grunn om to ting. Å stille inn kravene slik at du klarer å oppnå målene. Kanskje instagramhjemmet til Norges fremste interiørguru ikke er det du skal sammenligne deg med? Kanskje instagram er ikke stedet i det hele tatt å sammenlikne seg med? 

Kanskje du skal tørre å sette dine standarder? Fordi jeg skal si deg en ting og det er viktig. Vår hjerne bremses fra friksjon. Jo flere steg, jo høyere krav, desto mer friksjon. Og jo mer friksjon, desto vanskeligere å komme i gang med oppgaven. Det blir som å bestemme seg å lære seg en sport. La oss si ski. Du starter vel heller ikke ved å delta på rennet ved siden av Klæbu og Heidi Weng? Nei, du starter i det små. Jeg kommer tilbake til det om litt.  

Minst mulig friksjon handler først og fremst om å gi seg selv tillatelse til å ikke å være perfekt. Det handler om å tillate seg selv å finne et system som fungere for deg.  

Ikke for din mor.

Ikke for militære mål.

Ikke for instagram.

FOR DEG.

OK?

Når du har gjort det, så har du faktisk gjort halve ryddejobben. Fordi det er det største hinderet. Det skjønte jeg da jeg bestemte meg for at jeg vil ha esker i skapet mitt. Jeg liker ikke hyller som gjør det vanskelig å ha oversikt over hva som ligger i dem. Den krever brettekanter for at alt skal få plass og være oversiktlig.  

En eske derimot den kan du dra ut av hylla og der ligger det alle t-skjortene dine. En anen med gensere. En med undertøy. Og så videre.  

Ingen brettekanter. Det jeg trenger å gjøre for å rydde klærne fra vaskemaskin til skap er å bære et til skapet og putte det i esken.  

Fra et system som kunne se slik ut:
ta fra vaskemaskinen - bære opp - stryke (hallo??) - brette - sortere etter type - putte i en fin bunke i skapet i riktig hylle - lukke skapet.  

Har jeg nå et system som ser slik ut:

ta fra vaskemaskinen - sortere etter type - putte i esken i skapet - lukke døra. Ferdig.  

Kjedelige oppgaver er de vanskeligste for oss å gjennomføre. Så det handler om å tilpasse systemet til det. Heller enn å prøve å tilpasse oss til et system som absolutt ikke er bygd for vår hjerne.  

Skjønner du hvor jeg vil hen?

DOPAMILLA: Ja, funksjon, ikke perfeksjon! Jeg elsker det!  

Ja, man må tørre å slippe idealene. Idealene som ofte er urealistiske er fryktelig utmattende. Og så kommer vil til musikken. Kan du tenke deg hva musikken (og den falske syngingen) har med saken å gjøre? 

Jepp, musikken er støttehjul. Musikken vekket en rytme i kroppen, en bevegelse som så var som en snøball. Den rullet. Og når den en gang rullet, så var det like greit å bruke energien til noe ikke sant.  

DOPAMILLA: Ja, jeg ser det klart og tydelig. Morderens playlist funket. Litt usikker på hva det sier om deg, men la gå. 

Vel, at det var en morder er tilfeldig her. Jeg lover. Det var sangen. Det var at jeg hadde sovet godt natta før. Små ting, vil du kanskje si, men når planetene alignes, ja, da skjer det store ting, ikke sant?  

Men, la oss komme til noen praktisk ting som vi kan innføre hjemme hos oss for å holde huset - noenlunde - ryddig. Fordi, la oss innse det - selv om hjernen vår kunne godt tenkt seg at vi var adelig og all denne kjedelig jobben som rydding og vasking er kunne tjenestefolk ta seg av, så er vel de fleste av oss ikke adelige.  

DOPAMILLA: Vel, snakk om deg selv! 

Ja, jeg gjør jo det, Dopamilla. Men så var det dette med grenser. Jeg tror ikke mange er klar over hvor viktig dette er for å kunne faktisk mestre livet sitt. Fordi det å oppfylle andres standarder, det er ikke å være tro mot seg selv. Og er det noe vi ikke trenger mer av - jamfør masking - så er det å oppfylle andres krav.  

Det er her vi må sette grenser. Fordi det er vårt liv, våre prioriteringer. Vi skal ikke leve livet til vår mor eller svigermor. Eller hvem det nå måtte være som er så flink til å påpeke at vi burde.  

DOPAMILLA: Gud, jeg HATER det ordet! Burde burde forbys!  

Første gang svigermora mi kom på besøk og sa noe om gulvene våre, noe om at de ikke var vasket - ja, de er ikke skinnende rene, med fire hunder som løper inn og ut flere ganger om dagen hadde jeg måttet vaske dem femten gangen daglig. Det gidder jeg ikke.  

Så jeg svarte: Ja, de er ikke det. Vi prioriterer andre ting.  

DOPAMILLA: Oi, der ja. Grenser. Elegant, det må jeg si.  

Ja, og det er det det handler om. Fordi det handler om å stille hodet ditt på hva som er godt nok for deg, hva du mener er ryddig. Ikke hva din mor hadde likt. Ikke hva svigermora hadde likt. Hva du og den du bor med kan leve med.  

Og så har andre ingenting med det, sånn egentlig. Enig?  

Da setter du selv en grense som er oppnåelig for deg. Jeg gjentar FOR DEG! Da legger du opp til suksess.  

DOPAMILLA: Ja, det liker jeg. Lave krav. Realistisk. Overkommelig. Mer av det. 

Men så, det kan tenkes at du nå tenker: Ja, svigermor. Men jeg krangler med min partner om dette.  

Og det er helt forståelig, og det er helt naturlig. Våre hjernen snakker ikke nødvendigvis så godt sammen om partner din ikke har ADHD eller ikke vet hvordan du fungerer. Eller om du ikke helt vet det selv. Det er helt normalt og ikke noe å skamme seg over. Fordi du har vært for flink til å maskere. Men nå, nå kan du se.  

Jeg har i mange år gått og irritert meg over at samboeren min gjorde diverse ting, og han har irritert seg over ting jeg gjorde. Men ingen sa noe - bortsett fra de tidvise eksplosjonene over søppelet som ikke ble tatt ut eller sokkene som lå på golvet for tredje uke på rad. En av oss ser det ikke, den andre tenker at nå er det jammen hans eller hennes tur. Ikke faen om jeg skal ta det. Ikke sant? 

DOPAMILLA: Ja, det er virkelig voksent.  

Ja det er veldig lite voksent, men veldig menneskelig. Fordi vet du hva som faktisk hjalp oss? Å snakke sammen. Det var først da jeg skjønte hvorfor jeg var så "umulig", da jeg forsto hvorfor hjernen min kunne se på en kleshaug i fem måneder uten å sense den miste lysten til å gjøre noe med det.

Bortsett fra å fortelle seg selv hvor umulig man er - at jeg kunne se konstruktivt på det.

Det var først da at jeg skjønte at det handler om noe helt annet enn vilje.  

Å snakke om det var fryktelig viktig også av en annen grunn - fordi vi trakk hverandre ned i en negativ spiral. Hvis ikke du gjør X, så hvorfor skal jeg gjøre Y. Ikke sant?  

Og selvsagt hadde vi prøvd å snakke om det før. Det er jo et klassisk råd - kommuniser! Men uansett hvor mye snakket vi, ingenting skjedde. Fordi vi var ganske flinke til å beskylde hverandre. Og fordi jeg ikke helt forsto at det at jeg kan stirre på en haug av klær i flere måned er ikke noe som gjør meg til et dårlig menneske.

DOPAMILLA: Ikke dårlig, men kanskje litt .. ja, uorganisert?  

Dopamilla, vær snill nå. 

Det var først da vi snakket om at vi rett og slett må slutte å gi hverandre dårlig samvittighet at det løsnet. Det var først da både jeg og han forstå at det er ting jeg sliter med å få gjort. At jeg ikke klarer å komme i gang. At jeg ikke gjør ting med vilje.  

Det er der forståelsen ga meg - eller oss - et nytt forklaringsramme. Og DET er fryktelig, fryktelig viktig.  

Forrige uke skrev en av av dere noe til meg som virkelig fikk meg til å stoppe opp. Hun sa at motivasjonen hennes egentlig er frykt – frykt for å skuffe, for ikke å være god nok. Og det fikk meg til å tenke de siste dagene over noe jeg selv ikke helt hadde vært så bevisst på …  

For mange av oss med ADHD blir motivasjon ofte drevet av press, frykt eller skam. Jamfør mor eller svigermor som lurer bak gardina i stua og ser det skitne golvet, ikke sant? Som et spøkelse. Og det er jo ikke fordi det er den beste typen motivasjon – det er bare den som faktisk får oss i gang.

Og ærlig talt – det føles jo ikke som motivasjon engang. Det føles mer som at jeg bare prøver å unngå mer mas. Eller få det maset til å stoppe.  

Problemet er at det også er den typen drivkraft som sliter oss mest ut. Det er å jobbe motstrøms.  

For noen er motivasjon noe som drar dem fremover. Men for andre er det heller et forsøk på å unnslippe en ubehagelig følelse.  

Fordi jeg tror faktisk at skammen vi føler for ikke å klare det er nesten verre enn å leve i et uperfekt hus.  

MEN her kommer en viktig lærdom: Hvis problemet ikke skyldes dårlig moral, så kan ikke løsningen være mer selvkritikk. Sagt på en annen måte - om problemet skyldes at hjernen din jobber annerledes må du vite hvordan den fungerer for å trigge den på det. Ikke få den til å fungere på en måte den ikke har forutsetninger til å fungere på. 

Og for at du skal faktisk ta det til deg: Selvkritikk aktiverer stressresponsen, og da får hjernen dårligere tilgang på akkurat de funksjonene vi trenger for å komme i gang. Mer press gir mindre kapasitet, ikke mer. Du er ikke lat – så det hjelper det ikke å kjefte på deg selv. 

Så jo mer kjeft – desto dårligere går det. 

DOPAMILLA: Jeg responderer ikke på kjeft. Jeg foretrekker høflige henvendelser. Helst fra meg selv.

Jeg vil også nevne en ting til - at det å ha ryddig hus, handler heller ikke om å være perfekt husmor. Ikke hvis du ser på det fra ADHD-perspektiv. Fordi det å ha det ryddig rundt seg handler faktisk først og fremst om å skape ro for hjernen vår. Og da snakker jeg ikke ro i den forstand at "det er mindre mas om rydding", jeg mener miljømas.

La meg forklare det.

Fordi hjernen vår skanner og sjekker hele tiden, gir et rotete miljø flere inntrykk enn den klarer å sortere — og det tapper kapasitet. Jeg personlig merker det selv når det ligger ting på stuebordet og jeg skal liksom slappe av og lese eller se på tv. Da begynner jeg å rette på ting, slik at de skal ligge alignet, som om jeg hadde tvangstanker. Men egentlig handler det om at hjernen min trenger ro og det får den ikke når det er rotete på bordet. Så det ender opp med at jeg reiser meg og rydder - for å få mental ro.

Så rydding handler altså ikke bare om å tilfredsstille andre - det handler faktisk om å gi hjernen din det den trenger. Og det er en helt annen motivasjon å jobbe med. 

Og dette kan endres — fordi når du forstår hvordan hjernen fungerer, kan du finne andre innganger. Fordi det blir som å kjefte på en døv person. Det hjelper ikke å skrike høyt. Det hjelper ikke å true med stadig større trusler ..

DOPAMILLA: Om du ikke rydder rommet ditt, så får du ikke gå ut.

Ja, hvem av oss har ikke hørt det? Men når du vet hvordan hjerne funker, så kan du faktisk gjøre ting annerledes. Nå kan du så å si lære tegnspråket. Hvordan?

En ting jeg kan si her og nå er: det er viktig å legge opp til suksess. For deg selv og for hverandre. Som jeg nevnte ovenfor - målet trenger ikke å være et hus hvor bildene fra stua kan brukes som forsidebilde på glansede magasiner. Nei.

Og så en ting til - for å få suksess, må du legge opp til realistiske mål. Et realistisk mål er IKKE å rydde hele huset i løpet av to timer. Realistisk mål er for eksempel å rydde klesskapet en dag. Eller rydde badet.

DOPAMILLA: Ja, elefanten må spises i pitte små biter!

Helt riktig Dopamilla. Og her skjer det noe magisk også. Og ja, om du syns det høres for enkelt ut eller for banalt ut, så kan jeg forsikre deg om at jeg også tenkte det. Det kan ikke være så enkelt. Men det er faktisk sånn. I hvertfall i stor grad. 

Fordi når du klarer å rydde en ting, en skuff eller et rom, da opplever du mestring. Da opplever du at du kan. Og den ryddige skuffen eller ryddige rommet gir deg et spark videre (ikke spark i ræva, men spark i form av mental tenning).  

Hm, jeg klarte det og det gikk fint. Jeg føler meg faktisk ganske fornøyd med meg selv.
Ser du den?  

Og da kan det faktisk være lettere å ta en skuff til en dag senere.  

Så summa summarum handler det å ha huset noenlunde ryddig om følgende:

• Definer “godt nok” - min godt nok er ikke det samme som din. Og husk at det handler om DIN godt nok. Ikke din mors. Ikke svigermors heller. Bestem hva som er din standard.

• Fjern steg (friksjon) - hver oppgave har mange steg, så det handler om å fjerne flest mulig. Jeg fjernet kravet om brettede klær, da gikk det plutselig så det suste. For deg kan det kanskje være det at klesskapet står på vaskerommet og du har kort vei fra tørketrommel til dit. Eller at du kutter ut noen av de mindre viktige eller faktisk uviktige oppgavene, og fokusere på det som faktisk må gjøres.

• Bruk støttehjul (musikk, bevegelse) - det høres litt tåpelig ut, men det funker.

• Gjør det lite (én skuff, ikke huset), eller rydde i fem minutter, ikke tre timer. Sett limit på det du skal gjøre.

• Bygg systemer som passer deg (ikke Instagram). Slutt å sammenlikne deg med andre, og slutt sammenlikne deg med urealistiske modeller. Hvordan vet du at de gjør alt selv? Og hvis du faktisk har mulighet til å få hjelp til noe av dette – så er ikke det juks. Det er å bruke ressursene dine smart.

• Lag en konkurranse med deg selv. Klarer du å støvsuge stua før denne sangen er over? Rekker du å rake løv før favorittpodkasten er ferdig?

Og så er det lov å gi seg selv en belønning etterpå. Ja, noen sier at godt utført arbeid er belønning i seg selv…
men hvis det hjelper motivasjonen – kjøp deg en kake. 

DOPAMILLA: Jeg liker is. Jeg vil ha is. 

Vel Dopamilla. Jeg tror de fleste har fått med seg at du liker is.  

Og med det vil jeg si - du er ikke lat. Du er ikke umulig. Du har en hjerne som trenger litt andre innganger enn de fleste systemer er bygd for. Og når du finner dine innganger - enten det er en absurd barnesang om en løve, esker i stedet for hyller, eller å bare bestemme deg for at gulvet er rent nok - så er det ikke juks. Det er å kjenne seg selv. 

Hvis du skal teste én ting etter denne episoden: sett på én sang du elsker – og si ‘jeg rydder bare mens den spiller’. Jeg heier på deg.  

Så må du ikke glemme at jeg skal starte en community hvor vi kan se på dette litt dypere, lete etter løsninger som kan hjelpe oss og dele erfaringer. Om du vil være med, så legg igjen eposten din på amygdalaparty.no, så får du beskjed når det skjer.  

God påske. 

DOPAMILLA: Og spis gjerne litt is. Det hjelper på alt. 

Så du gikk på loftet for å finne kofferten for å pakke til påsken, ble sittende og se gjennom lekekassen din fra barndommen og nå sitter du og lurer på om du bør ta deg et påskeegg til? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt.

‍ ‍